Guttestreker

Produksjonsår: 2020

Bred brun valnøttramme  

Teknikk: Penn og digital tusj DGA trykt på aluminiumsplate

Nummerert utgave: 6/15

Motivstørrelse 125 x 179

• Beskrivelse

Siden begynnelsen av historien vår som mennesker har vi lurt på hva som skjer etter at vi dør. Vi har skapt illusjoner og historier om himmelen og helvete for å trøste vårt ubehag med å vende tilbake til støv. For det er det vi alle er laget av, støv, interstellart romstøv. Og det er alt vi vil bli når vi dør. Men det betyr ikke at historien vår må slutte der.

Mens vitenskapen jobber mot å forynge kropper og endre vårt DNA for å bli motstandsdyktig mot sykdommer og aldersrelaterte problemer. Alle har på et tidspunkt i livet ønsket at de kunne leve evig, selv bare i et perfekt lite øyeblikk når de virkelig føler seg i live. Og den eneste måten vi vet i dag, hvordan vi skal leve evig, er ved å skape brødsmuler av livet vårt som skal oppleves av de som kommer etter oss. Så de kan leve historien vår gjennom smulene vi etterlot.

Dette kunstverket er et selvportrett av Petter. Her er noen tanker han har om det:

«Siden udødelighet har vært en lang drøm for meg, trengte jeg å lage et stykke om det, og det skulle bestå av inspirasjonene mine fra da jeg først oppdaget kunst og elementene som fortsetter å inspirere meg i min hverdag. «Soria Moria» av Theodor Khittelsen, var min første introduksjon til kunst. Askeladden er en karakter jeg kan relatere til. En ung drømmer og oppdagelsesreisende, som alltid ser på problemer med positivitet og har den slags mentalitet "alt ordner seg til slutt". Et annet kunstverk som jeg husker fra min barndom er maleriet "Den store bølgen av Kanagawa". Uhyrlige bølger er i ferd med å knuse den lille båten, det utilgitte havet, men på den annen side er havet i høy grad grunnlaget for livet slik vi kjenner det.

Fjellene er det faste landet vi kan gå på, og en metafor for min arv, mens havet er symbolet på tid. Bølgene knuser sakte mot steinene. Ulmer bort dagene, månedene og årene fra livet mitt. Jo mer jeg prøver å verne om livet mitt, føles det nærmere slutten. Jeg føler meg lenger unna Soria Moria-slottet oppe i himmelen. Men jeg er på vei, og jeg kan se fjelltoppene gjennom de tunge skyene. Soria Moria-slottet er kunsten som vil leve etter min bortgang og forhåpentligvis vil leve for alltid. Den svarte tåken er min selvtvil og usikkerhet som skygger for tankene og håpene mine. Fuglene er mine venner, fiender og elskere, distraksjon og inspirasjon. Skyene er mystiske og abstrakte. De kan enten avsløre stien eller skjule den, det kommer an på om jeg nøler eller ikke.»

Alle har sin Soria Moria, uansett hva som er på toppen av deres behovshierarki, som Maslow kalte selvaktualisering. Vil vi nå det? Eller er hele poenget, eventyret å komme dit. Vi vil aldri vite om vi noen gang nådde toppen og åpner dørene til det gyldne slottet. Kanskje romstøvet vårt vil danne seg igjen, og vi kan gjenoppleve smulene fra vårt tidligere liv.