Fra Kirkens første tid i Norge har klokker vært regnet for å være blant det viktigste, liturgiske inventaret i enhver kirke. Behovet for å kalle menigheten til messe, tidebønner og kirkelige handlinger, bli påminnet om egen bønn i løpet av dagen, verne mot onde ånder, lyn, torden og brann, og varsle om fiendtlig angrep eller andre hendelser i by og bygd, gjorde at klokkeklangen fylte en fundamentalt viktig og strukturerende rolle i middelalderens samfunn. Gjennom det høytidelige og omfattende vigslingsritualet, ledet av biskopen, ble klokkene konsekrerte og gjort til hellige gjenstander. Klangen ble i seg selv en hellig kraft, Guds egen stemme, sterk nok til å skremme bort det onde og sågar hjelpe de avdødes sjeler gjennom skjærsilden. For de troende var dette en realitet. Klokkenes hellighet sto i det hele tatt så sterkt i folks bevissthet, at til tross for at reformerte makthavere på 1500-tallet oppfattet dette som en overtro som måtte utryddes, levde den katolske overbevisningen i folkedypet flere steder i mange hundre år etter reformasjonen. Vi er vitne til en forbløffende kontinuitet.

I denne boken presenteres både bevarte og kjente klokker fra norsk middelalder. Katalogdelen innledes med hovedtrekk av den støpetekniske utviklingen, klokkenes utsmykning og innskrifter, og hvilke liturgiske og profane funksjoner som kirkeklokkene hadde i katolsk tid. Fremstillingen er trukket noe inn i etterreformatorisk tid, for å vise i hvilken grad middelalderens ringeskikker og trosforestillinger knyttet til klokkene ble holdt levende etter den kirkelige omveltningen i Danmark-Norge som følge av kongebud fra København i 1536/37.